Les kunstkritiker Line Ulekleivs utstillingstekst her:
Vandige livsformer er seigt utholdende i varm sommer. Naturens konstruksjoner er sinnrike, slik vannet er kapslet inn i en sukkulent – holdt som et magasin av små dråper internt distribuert over tid. Næringen er effektivt organisert, som et rasjoneringskort. Oslo, i midten av juni: Den plutselige heten har vært over oss som med knusktørre plener og tørste hunder. Hva er vel da mer befriende enn et plutselig styrtregn, det harde plasket i asfalten og den midlertidige lindringen for vegetasjonen? Trærne suger til seg det de kan. Luften etter et regnskyll er skjerpet, liksom klarert for ny start.
I.
Jorunn Hancke Øgstad lar det renne jevnt i sine nye malerier i utstillingen Downpour, det strømmer og sildrer nedover. Gjennom manipuleringen av malingen som tyntflytende væske, styrt i ulike retninger, fungerer det tekstile lerretet som et trekkpapir for malingen som fordeles med ulik rytme og tetthet. En sparsommelig luftighet pareres i disse abstrakte komposisjonene av mer pågående, heftigere partier; noe flyktig og vætet flyter uanstrengt fra lerret til lerret. Det er små tjern av pigment på overflaten.
Å styre vannet er en teknisk handling som gir en ønsket estetisk effekt, men disse maleriene peker også på et drypp av små, skjulte fortellinger på et personlig plan. Regnskyllet siver inn i maleriet, og i andre enden venter kanskje oppløsning og katastrofe, nedbygging av form og struktur. Hintet om noe som kan falle sammen har også en komponent av klimatrussel, meiseboller som brødfør fuglene er eksempelvis implisitt til stede – med kunstnerens egen, ikke direkte tilgjengelige, logikk. Det smådrypper av mulige forbindelser som aldri blir litterært suggestive, men som likevel antyder tolkninger. Her spiller også titlene inn tematisk og samlende, om enn med tvetydige retninger; i polene mellom kjølig renselse og varm tørke, fjord og ørken. Å gi inntrykk av materialenes fuktighet, blant annet ved bruk av skinnende og emaljeaktige innslag i epoxy, betyr også å ikke lukke mulighetene som ligger i maleriets stadig bearbeidede flate. Som konsekvens tørker det ikke ut, men beskytter sine akvatiske hemmeligheter.
II.
Strøket Jorunn Hancke Øgstad oppholder seg i består av komposisjon og et bredt arsenal av maleriske grep. Hennes destillerte, men frie variant av det abstrakte maleriet, har en gjenkjennelighet som dels handler om teknikk: Hun benytter seg i stor utstrekning av tekstilfarge til å male med, noe som gir et stort potensial i møte med de upreparerte lerretene. De trekker til seg de sterke fargene. Vann helles, males og sprayes på lerretet. Man kan komme til å tenke på den amerikanske maleren Helen Frankenthaler, kjent for flytende former og abstrakte masser, ledsaget av det berømte utsagnet: «A really good picture looks as if it’s happened at once.» Hun malte på upreparerte lerret dynket i farge, spredt med en direkte transparens.
Også i Hancke Øgstads malerier står flatheten i lerretsstoffet i kontrast til fargens spontane sjatteringer og dybdeeffekter. Et spill av ulike taktile kvaliteter oppstår i overflaten, hvor tekstilfargen avløses av akryl, plastikk og epoxy. Noe industrielt, tett og hardt blander seg inn i den myke og organiske grunntonen. Gjennomskinnelig partier opptrer sammen med dybdesluk av farge, som styrer blikket i uavklarte materielle spenningsforhold mellom lett og tung, glanset og matt.
Opplevelsen av hva som ligger over og under, er stadig under forhandling. Linjer slynger seg, snart som linjalskarpe snitt, snart som blødende lengder. Det hele skaper en uvirkelig sammensatt verden, full av uavklarte soner og overganger. Sa noen kosmisk batikk? Det organiske og flommende holdes for øvrig i sjakk av strammere prioriteringer. Grunnleggende geometriske former som sirkel, firkant og trekant bygges inn i overflaten, ofte svært subtilt, tidvis i brudd med den øvrige flyten. De mange lagene kan også organiserer som tydelig skjema, eksempelvis i regelmessige sjakkruter og striper. Disse fremstår som gymnastiske ribbevegger i maleriet, de bygger og definerer rom, dybde og struktur.
Imiterte strøk, plast og tape-effekter maskerer lag og rammer inn enkelte figurer. Noen ganger blir disse virkemidlene værende i den ferdige komposisjonen. Hancke Øgstad viser gjennomgående til maleriets konstruksjon, dets selvstendige prosess og reelle arbeid. Hun sier selv hun kommer til et punkt hvor verkets virkelighet tar over prosessen. Maleriet er ikke tryllet ekspressivt frem, men består av både spontane og prefabrikkerte strøk – det er hundre prosent manuelt.
Hancke Øgstad synes uærbødig overfor maleriet som institusjon, fri nok til at det er et poeng å forfølge mediet som personlig investert prosjekt. Det abstrakte maleriets ekspressive og gestiske tradisjon er tatt videre. Et utvalg av verktøy og mønstre ligger der som mulige maleriske parafraser og signaturspor, med maleriske sjikt og farger i hovedrollen. Disse lagene blir ubestemmelige og uforutsigbare, for hva er det egentlig som ligger under og over? Den maleriske praksisen blir for Øgstad først og fremst et spørsmål om balansegang.
III.
Farger er et utømmelig tema i Jorunn Hancke Øgstads praksis. Fargene kan synes å være i fri dressur og knekkes opp av skarpe kanter. Den nyanserte fargegradering kan noen ganger sette betrakteren på sporet av digitale effekter, automatisk innlemmet i vår oppdaterte synsteknologi. Fargepigmenter spruter utover, reserverte partier blottlegger lerretet mellom slyngende virvler av maling. Det vandige inntrykket speiles også i fargeskalaen, som ofte kan knyttes til en havkontekst, med kjølige toner i blått og turkis. Denne gangen testes harmonien av klare, skrikende farger som liksom er sølt utover, men også en holdning til en varmere, glødende koloritt. Get hot, er oppfordringen. Dypere valører, som burgunder, opptrer hyppig. Blekemiddel og klor påføres, og denne forstyrrelsen forandrer fargene radikalt – ofte til noe skittent og rustent, utsatt for naturkrefter og kjemi.
IV.
Jorunn Hancke Øgstad har til Downpour jobbet med en rekke ulike formater, også noen nokså små. Fra utstillingen Crocodile Tears på Kunsthall Oslo i 2018 kan jeg huske et nesten konsekvent høydeformat som konkret viste til digitale skjermer vertikale oppstilt. Serien bar preg av å være en malerisk kontaktflate, de lyste av henvendelse til oss som stiliserte kropper med øyne i virtuell omstilling. Dermed fikk hun også understreket hvor ironisk, men dedikert maleriet er som post-digital aktivitet. Denne fokuserte energien strømmer inn og ut av Hancke Øgstads senere arbeider. Hun har omtalt sine større malerier som kamparenaer, assemblager hvor forskjellige sjikt eksisterer sammen, enheter med mange ulike innganger og mulige fortsettelser.
I de mindre maleriene hun viser nå, er energinivået mindre konfliktorientert, tonet ned og senket til øyehøyde. Det materielle spillet er fortsatt ambivalent og uforutsigbart, men betrakterens tilnærming preges av større ro. Det er flere innforståtte kunsthistoriske referanser, i alle fall er det mitt inntrykk. Stemningsmessig er det som noe glipper og forsvinner innover i noen av dem, som en type dunkel nyromantikk eller teenager-goth som uavbrutt drypper og renner. Romantikken er kanskje fremstilt i hermetegn, men slett ikke glemt eller forlatt.
Betrakteren får stor frihet i møte med Hancke Øgstads malerier, hvor selve synshandlingen innebærer å lete etter noe meningsfullt, noe visuelt som fanger oppmerksomheten og dermed løsriver seg fra bakgrunnen. Det står og faller på personlighet og erfaring – hvor flakkende er blikket? I stedet for å forklare eller formidle en detaljert avlesning av optikk, er Hancke Øgstad mest opptatt av å skjule det som er gjort, og hvordan det er utført. Å ikke skjønne hva man ser på, kan forlenge blikket, via hjernens konseptuelle krumspring. Motivet fortsetter å krølle seg sammen og brette seg ut, det insisterer på å fortsette å bli noe lenge etter at maleriet er hengt på veggen. Autentisitet, tilstedeværelse og iscenesettelse er i så måte produktivt rastløse begreper som får betrakteren til å tvile. Og se igjen.
V.
Når jeg tenker på styrtregn i kunsten, dukker følgende opp: den belgiske poeten og konseptkunstneren Marcel Broodtaers’ La Pluie (Projet pour un texte) fra 1969, en film som viser kunstneren sittende i en hage, ved en kasse som bord. Det styrtregner, men ikke desto mindre forsøker han å skrive. Regnet vasker vekk blekket, og skriften kommer seg ikke videre. Det umulige, men standhaftige, er en fin tanke, og en plausibel inngang til både sommeren og Jorunn Hancke Øgstads utstilling Downpour.
Foto: Øystein Thorvaldsen