Vinner av Sandefjord Kunstforenings Kunstpris 2017
4. april – 22. april
ÅPNING ONSDAG 4. APRIL KL 18:00.
Performance hver søndag i utstillingsperioden (8., 15. og 22. april).
Performance ved kunstneren. Fem nominerte til Sandefjord Kunstforenings Kunstpris 2019 ble offentliggjort på åpningen. De fem nominerte er: Ask Bjørlo, Ida Madsen Følling, Kiyoshi Yamamoto, Nora Joung og Sille Storihle
Da Marthe Ramm Fortun ble nominert til Sandefjord Kunstforenings Kunstpris monterte hun et lysskilt som bærer teksten WELCOME i det uregulerte parkområdet utenfor kunstforeningens vindu. Welcome, vi kommer, skrev hun i teksten hun fremførte hengende naken, opp ned i magnoliatreet. EKSTASE, malte Fortun på et sengelaken sammen med knopper og blader og et par åpne bein. På uregulerte plasser som rhododendronkrattet, hotellrommet og i kunstinstitusjonen foregår byttehandler der få har innsyn. Hver overskridelse bringer oss ett skritt nærmere døden. Hvem får ta plass i det offentlige rom? Og hvor fri er vi egentlig? I Byparken i Sandefjord står Arne Durbans statue Mor og barn. I boken «Verd å se» (2003) av Gro Laheld Lundh står det om statuen: Natt til 17. mai 1950 ble «Mor og barn» satt opp i all stillhet uten formell avduking, taler eller markering. Skulpturen er svært «forsiktig», laget i en tid der nakenhet fremdeles var noe tabubelagt. Selv sa Durban, som var kritisk til modernismens formeksperimenter: “Alle mine skulpturer er naturbygget, under trang til enkel helhet i uttrykket, under dyrkning av så foraktede egenskaper som skjønnhet hos kvinner og ynde hos barn”.
Inneforståtthet og uformelle avtaler skaper uklare grenser. Å gi seg hen, i tillit eller i fare, handler å oppløse det kartesiske skillet og leve i en tilstand der kropp og intellekt er forent. Det handler om munner som taler uhildet. #MeToo viser oss hvordan det koster en arm og et bein å bære på fortellinger som møtes med stillhet når man faller utenfor den idealiserte motivkretsen. Marthe Ramm Fortun bruker kvinnekroppen som en uforutsigbar størrelse i byrommet. Hun tar seg til rette og søker ly i kunsthistorien ved å klistre seg til Rudolf Thygesens «Bakkanal» og hvile under Christian Krohgs selvportrett i hotellets foajé. «Av meg finnes det ingen statue», sa Fortun i sin performanceserie i Gustav Vigelands leilighet under Skulpturbiennalen 2017 på Vigelandmuseet i Oslo. Kroppen tegner opp grensen mellom det å være til, og å forsvinne. Med tredve marmortabletter som skal deles ut til publikum i utstillingsperioden foreslår Fortun en ny offentlig skulptur som eies stykkevis og delt. Platen har linjer der sedimenter av organisk masse har falt på plass som årringer, et stykke tid. Steinen kan leses som en bok. Fortuns arbeider oppsøker dilemma som er knyttet til frihet, valg og fare. Koblingen mellom et forgjengelig øyeblikk og en større historisk overbygging spiller også på minimalismens bruk av arbeid og materialitet der kroppen er et plastisk materiale. Likevel bringes personlige fortellinger inn i lesingen av kunstobjektet gjennom ustabile maktrelasjoner, fordi kunstopplevelsen aldri er fristilt fra ideologisk konflikt.
Feministiske strategier foretar mange byks og skifter, flere enn de som skrives ned. Mange metoder unndrar seg offentligheten, fordi de er skambelagt overlevelsesstrategier utenfor fellesskapet, som noen likevel tjener på. Ved å la bilder, tekst og objekter sirkulere mellom villnisset, hotellrommet og kunstinstitusjonen samtaler Fortun med publikum om at våre liv rommes betingelsesløst av kunstverk på tvers av tiden, og om det å være utestengt fra representasjon. Dette året har Fortun gitt bort eller sirkulert verk som er laget i forbindelse med performance. Separatutstillingen «En arm og et bein» viser flermedial performance med fotografi tatt av Kristine Jakobsen, film, lydverk og fremføringer hver søndag i utstillingsperioden. Sammen med publikum bygger Fortun en ny offentlig skulptur.
Marthe Ramm Fortun er tilbake med separatutstillingen «En arm og et bein». Fotograf Kristine Jakobsen følger henne gjennom hver performance. Hun fanger hennes kontakt med publikum, med kunstverkene og byens rom. Noen av øyeblikkene rammes inn og tas inn i utstillingsrommet. Marthe Ramm Fortun forstyrrer oss, hun berører oss, hun tar oss med inn i mørket og ut i lyset. Hun risikerer noe ved å bruke sin nakne kropp. Hun stiller seg ved siden av oss og lener seg forsiktig inntil oss. Hun legger seg ned på den kalde bakken foran føttene våre. Hun klatrer i rhododendronbuskene og roper teksten til oss. Vi blir en del av verket. Hun trekker inn sprøytespisser, marmor, Thygesen og Krogh i utstillingsrommet. Med sin sterke tilstedeværelse gir Marthe Ramm Fortun oss muligheten til å se oss selv og våre omgivelser på nytt, som en del av kunsthistorien, som en del av den feministiske historien og som en del av fortellingen om å stå utenfor eller være inne, midt mellom liv og død. Marthe Ramm Fortuns blikk, hennes tekster og hennes nærvær tvinger oss til å fortsette samtalen. Hun åpner alle dørene og roper høyt velkommen inn! Kunstforeningen skal være et skamløst sted.
Sitat daglig leder, Kari Berge.
Det er to godt forankrede, lokale aktører som sammen står bak sponsoratet av selve prispengene; Odd Gleditsch AS og Hvalfangstens Hus AS.
Støttet av Kulturrådet, KORO / URO, Norske Kunstforeninger og NBK