Åpning 14. oktober kl 14:00 ved performancekunstner Marianne Heier.
Marte Aas utstilling i Sandefjord Kunstforening utforsker ideer om fremtiden og hvordan teknologi påvirker vår selvforståelse og hva det vil si å være et menneske.
Med utgangspunkt i det menneskeskapte landskapet i steinbruddene i Vestfold og vår tids oppløsning av skillet mellom den klassiske dikotomien natur – kultur tar utstillingen oss med på en spekulativ vandring i vår mulige fremtid.
Marte Aas har i flere år arbeidet med ulike foto- og filmprosjekter av urbane landskap. I disse arbeidene har hun undersøkt begrepet «landskap», hvordan mennesket forholder seg til landskapet både konkret og psykologisk og hvordan begrepet best kan defineres som en prosess hvor sosiale og subjektive identiteter blir formet. I tillegg er hun interessert i hvordan fotografiet i seg selv er med på å forme vår opplevelse av landskapsrommet.
I følge nobelprisvinneren Paul Crutzen er den menneskelige påvirkningen på jordas miljø nå så omfattende at han har foreslått en ny betegnelse for den geologiske tiden vi er inne i; antropocen. Helt grunnleggende handler antropocen-tesen om at vi mennesker har forandret kloden så drastisk gjennom våre inngrep i naturen, at det vil være mulig å finne stratigrafiske spor etter oss om millioner av år. Naturen er ikke lenger en kraft som er separert fra og ambivalent til menneskelig aktivitet. Mennesket former naturen og mennesket og natur er ett. Dette gir både skremmende og interessante perspektiver på fremtiden. Disse idéene er utgangspunktet for en 16mm film og et antall collager og litografier som vises på utstillingen.
Utstillingen tar sin tittel fra ett av verkene som vises på Sandefjord kunstforening, nemlig filmen What I Miss About People, and What I Don´t Miss About People som er en 16mm film på 10:51 minutter. Filmen er en framtidsvisjon om en verden hvor menneskene er borte og hvor en enslig hund beskriver hva hun savner og hva hun ikke savner med menneskene. Hunden beveger seg rundt i et øde steinlandskap og har av ukjente årsaker bosatt seg der. Dette landskapet, med små spor av mennesklig aktivitet, antyder en katastrofe som har utslettet all sivilisasjon samtidig som det peker mot menneskets grove utnytting av naturressurser som en mulig årsak til katastrofen. Hunden lar seg imidlertid ikke affisere,- den snakker om svært prosaiske og dagligdagse ting mens den traver rundt i steinbruddet.