Ta deg tid til å se, det gjelder også naturen. Du tror du oppfatter formene isolert, men også mellomrommene gir formen. Jeg blir aldri ferdig med å erkjenne og oppleve rommet”. Sitat fra intervju med Gunnar S Gundersen i Sandefjord Blad, 1975, i forbindelse med utstillingen i Sandefjord Kunstforening.
Sandefjord Kunstforening har gleden av å presentere en utstilling med verk av Gunnar S. Gundersen denne sommeren. Utstillingen ….rommet mellom linjene åpnes 22. juni kl 14:00 av kunstprofessor Øivind Storm Bjerke. I utstillingen vises upubliserte skisser og tegninger samt tidlige malerier, akvareller og trykk. Kunstforeningen har fått anledning til å vise en større utsmykning laget for Jotuns kantine samt modellen til utsmykningen. Det originale sceneteppe laget for Greveskogen videregående skole vil også være en del av utstillingen.
Gunnar S Gundersen (1921-1983) var banebrytende innen nonfigurativ kunst og regnes som en av etterkrigstidens mest betydelige og markante norske malere, gjerne bare kalt Gunnar S. Han var blant de unge kunstnere som kom til Statens Kunstakademi de første årene etter frigjøringen.
Sammen med Ludvig Eikaas, Tor Hoff og Odd Tandberg tilhørte han den såkalte «Dødsgjengen». En gruppe kunstnere som stilte seg kritiske til akademiets konservative kunstsyn og det tradisjonelle norske figurative maleri og orienterte seg mer mot den internasjonale kunstscenen og særlig mot kunstnermiljøene i Paris og København. Gunnar S. Gundersen var opptatt av den dynamiske romvirkningen i sine nonfigurative kunstverk. På reiser i Europa ble han kjent med kunsten i kretsen rundt Galerie Denise René. Gundersen lot seg inspirere av hvordan kunstnere som Auguste Herbin, Richard Mortensen og Victor Vasarely gjennom bruk av klare, geometriske, former utforsket relasjonen mellom figurer og rom i maleriet. I et intervju i forbindelse med en gruppeutstilling i Kunstnerforbundet mai 1955 uttalte Gundersen at det var oppdagelsen av «det relative rommets muligheter» som hadde ført ham over i det nonfigurative. 25 år seinere brukte han begreper som spenning, bevegelse, rytme og rom om sine kunstverk. Han understreket ofte rommets betydning i framstillingen av kunst: «Uten et levende og bevegelig rom, ingen kunst, bare dekor og ornament. »
I løpet av 60-årene videreutviklet Gunnar S Gundersen sine geometriske komposisjoner til verk med mer frittsvevende former. Titlene assosierte gjerne til naturopplevelser, som eksempelvis Nasjonalmuseets Vintersol fra 1966. Det ble beskrevet som optisk kunst, hvor betrakterens blikk ble aktivert i forsøket på å få grep om den romlige sammenhengen.
Tilknytning til SandefjordGunnar S. Gundersen har en spesiell betydning for mange i Sandefjord. Han hadde en separatutstilling i Sandefjord Kunstforening i 1975 og er kjent for en større utsmykning til Jotuns kantine. Kunstforeningen har modellen til utsmykningen i sin samling. Gunnar S Gundersens søster var gift med Urban Willumsen, som bodde i Sandefjord og var Kunstforeningens formann i en periode. En unik inngang til den anerkjente Gunnar S Gundersen, har nå åpnet seg gjennom et samarbeid med hans datter Siv Gundersen.
”Kunst er kunst, sies det… Kunst er nettopp forskjellen, både i innhold og kvalitet”, Sandefjords Blad, 1975.
Utsmykninger og samarbeidSammen med Ludvig Eikaas vant Gunnar S. Gundersen konkurransen om utsmykningen av fasaden på Kunstnerforbundets bygning i Oslo i 1950. I tilknytning til Vinterlekene i 1952 og Oslo Bys Jubileum i 1953, utførte han også en rekke arbeider sammen med yngre norske arkitekter. Han utførte flere utsmykninger som blant annet komposisjonen i kantinen i Norden Kjemiske Fabrikk, Rikstrygdeverket i Oslo, Bytårnet skole i Moss og utsmykning av Høyenhall skole, Oslo. Gunnar S. Gundersen samarbeidet også tett med arkitekt Arne Korsmo og hans kone emaljekunstneren Grete Prytz Kittelsen, både om utsmykninger og i utformingen av parets hjem i Planetveien 12 i Oslo. De deltok også sammen på Veneziabiennalen i 1968.