De fire kunstnere har alle arbeidet møysommelig i en maleritradisjon med utgangspunkt i landskapet som åpnet seg etter at modernismen var avsluttet. Blikket kunne rettes til alle kanter. Ingen sannheter om hva som var interessant og hva som ikke kunne settes sammen med hva hadde gyldighet. Det viktige for Fenn, Skjerve, Harrington og Hestvold har vært å utvikle nye plattformer som gir rom for betydningsfulle prosjekter og arbeidsrom i aller videste betydning.
Harald Fenn
Fenn undersøker hvordan ulike maleritradisjoner virker og hvordan de i vår tid kan benyttes til å formidle noe genuint. Arbeidene opererer i et spenn som skaper motstand og tvisyn – mellom det skarpe og slørete, det mekaniske og organiske, natur og kultur – mellom strikt orden og oppløsende kaos, et landskapsmotiv som trer frem som stilisert, bak forstyrrelser lagt over maleriets billedrom. Abstrakte komponenter som legger seg som en kile mellom motivets illusoriske dybde og den reelle flaten. Ambivalensen i arbeidene utspiller seg mellom det åpne og det lukkede, det illusoriske og fysiske.
Heidi Kennedy Skjerve
Kennedy Skjerves arbeider framkalles langsomt gjennom gjentakelsens og konsentrasjonens logikk. Dette handler mer om nærvær i handlingen enn om oppfinnsomhet. I de store strikkearbeidene fra tidlig 2000-tallet inntraff små endringer, fordi garnbunter med samme farge kunne variere litt i valør, men ellers var de monokrome. I tegningene fra de senere årene står fargen sentralt. Den bygges og varieres som i en vevnad, men også disse arbeidene bæres av repetisjonens monotoni. De historiske røttene tilbake til tidlige og seine modernister er åpenbare. Men for Kennedy Skjerve handler ikke forenklingen av handlingen i bildet om å rense det for slagg eller å finne dets nullpunkt. Hun ser repetisjonen som et grunnmønster i livet. Det meste av det vi gjør, gjentar vi utallige ganger. Tegningene knytter seg til hverdagsligheten og det manuelle arbeidets mangel på overraskelser.
Mark Harrington
Harringtons malerier består av horisontale linjer. Linjene oppstår ved at malingen dras over flaten med en ”nal”. Nal i anførselstegn, fordi den er et redskap med fordypninger og spor som lages på nytt for hvert arbeid. Selv om man ikke ser spor av pensel, presenterer maleriene seg som nærværende og håndlagde. Kontroll og tilfeldighet blir nøkkelord i denne prosessen. De senere årene har alle maleriene vært diptyker der de to panelene er nesten like. Dialogen og friksjonen som oppstår når linjene i flatene ikke treffer hverandre helt og er frakoblet fra hverandre er grunnelementer i lesningen av bildene. Disse maleriene er hva Harrington selv kaller non-‐objective. Han er opptatt av bildets rom og rytme.
Thomas Hestvold
De siste arbeidene skiller seg markant fra alt han har gjort tidligere. I disse arbeidene er den tradisjonelle slagmarken for maleriet, rektangelet, erstattet med organiske former som fletter seg i hverandre, griper om eller legger seg mykt inntil hverandre i en perfekt søm. Maleriene består av to eller flere elementer. De nye arbeidene understreker seg selv som objekt eller kropp. Hver del får sin egen logikk eller regelsett, hvor samspillet mellom dem nærmest blottstilles. At et maleri er komponert av elementer der likheter og forskjeller spiller sammen er alt annet enn nytt. Hestvold har spesielt interessert seg for Peder Balke, Caspar David Freidrich og amerikaneren Albert P. Ryder. ty