Kunstprisvinner 2015

Utstillingen åpnes 19. mars kl 14:00 med visning av filmen ”A magical substance flows into me”. Etter filmvisningen blir det en kunstnersamtale med kunstkritiker Marit Paasche og kunstneren Jumana Manna.

Jumana Manna vant Sandefjord Kunstforenings Kunstpris 2015 med installasjonen “Walk Like a Vase”. I tillegg til prispengene får vinneren en separatutstilling i Sandefjord Kunstforening året etter. I vårens utstilling er Jumana Manna aktuell med en helt ny filminstallasjon hvor hovedverket er filmen A magical substance flows into me, (70min HD video, 2015). Filminstallasjonen er nettopp vist i Chirsenhale Gallery i London og skal deretter vises i Malmø Kunsthall. Hun er også invitert til kunstbiennaler i Australia og Marokko dette året.

I filmen utforsker Jumana Manna de musikalske tradisjonene i ulike lokalsamfunn i og rundt Jerusalem. Hun møter musikere der de bor og lever og hun gjennom møtene undersøker hun potensialet til tale og sang som kroppslige minner. Verket er basert på research knyttet til etno-musikkviter Robert Lachmann (1892-1939) og et radioprogram han gjorde for Palestina Broadcasting Service in 1936.

JURYENS BEGRUNNELSE

Juryen har valgt å gi årets pris til en kunstner som utmerker seg med en sterk materialbruk og en aktuell bearbeiding av historiske og politiske referanser. Årets prisvinner knytter sammen metoder fra historie, antropologi og arkeologi på en måte som gir verkene hennes et distinkt nærvær.

Med installasjonen «Walk like a Vase» kobler kunstneren den store fortellingen om å være menneske i en politisk virkelighet sammen med konkrete kroppslige erfaringer. Verkene har en tilstedeværelse som minner om vår sårbarhet som mennesker. Vi blir direkte berørt av krukker som tar kroppsliknende former, bølgende fragmenter av menneskehud og veggelementer som gir assosiasjoner til krigsskadd arkitektur. Hun skaper en forbindelse mellom den ytre verdens brutalitet og kroppens indre. Slik aktiveres vi som betraktere og det oppstår en følelse av å være sterkt til stede i installasjonen.
Installasjonen uttrykker en dyp humanisme som går langt ut over det illustrative. Her tematiseres forholdet mellom krigens ødeleggelser og kulturarvens betydning. Installasjonen kan også oppleves som en fristilling mellom mannlige og kvinnelige elementer. Møbler dekonstrueres, skulpturer oppløses og feminine former bringes inn. De delte kroppene gjøres gyldige og bringer tankene hen på tortur og smerte. Kunstneren er sterkt til stede og uredd i sitt uttrykk.